Trillingene har blitt 4 måneder!!!!

Nok en måned har gått siden familien vår fikk tre nye medlemmer. Ada, Faste og Vega er snart fire måneder nå, og du verden som de har vokst på den tiden! Begge jentene har tredoblet fødselsvekten, og Faste har rundet 7 kilo.

Jentene blir mer og mer like av utseende, og Faste er veldig lik storebror som baby, men det blir mer og mer tydelig at det er tre ganske ulike personligheter vi har fått i huset. Faste er rolig og blid. Han kan ligge lenge og studere eller fekte etter lekene sine, men når han først gråter høres det ut som at verden er et fryktelig sørgelig sted. Vega liker at det går litt fort når hun ønsker seg noe, og kan kjefte så det høres på lang vei hvis hun må vente på mat eller oppmerksomhet. Til gjengjeld sperrer hun opp store blå øyne og stråler som en sol når hun er fornøyd. Ada er fangbarnet vårt. Hadde hun fått viljen sin hadde hun nok blitt båret rundt hele tiden. Innimellom kan hun skrike så intenst at vi begynner å lure på om hun har vondt noe sted når vi legger henne ned, men så blir hun verdens blideste når hun er tilbake i armene igjen.

Det å ha trillinger har blitt en så selvfølgelig del av livet at vi sjelden tenker over at det er ganske uvanlig å få tre babyer på en gang. Men om vi glemmer det mens vi suser fra den ene ungen eller oppgaven til den andre mens vi er hjemme, blir vi fort minnet på at trillinger er ganske spesielt når vi beveger oss ut av huset med hele hurven. Det skorter ikke på nysgjerrige blikk når vi er ute og skyver på trillingvogna, og det kommer stadig folk bort for å prate. Er det virkelig tre nedi der? Er de trillinger? Det har jeg aldri sett før. Du har nok å gjøre på de neste årene du, da!

Det blir stort sett de samme spørsmålene og svarene hver gang, men som foreldre flest synes vi det er litt stas å vise frem ungene våre, så vi har ikke gått lei enda. Og så er det ikke hver dag vi er ute og går. 

Det er litt omstendelig å komme seg ut på trilletur med tre babyer. Det å kle på og plassere tre unger i vogna tar ikke all verdens tid i seg selv, men så har du kanskje ikke lyst til å gå ut blant folk før du har tatt en dusj. Og hvis du får gjort det (og de tre-fire andre tingene du kommer på at du bare skal gjøre på vei til badet) er det sannsynlig vis så kort tid igjen til ungene blir sultne igjen at du enten må legge inn et måltid underveis, eller du må utsette turen til etter at de har spist neste gang. Så oppdager du at det er flasker som må vaskes eller melk som må blandes før du går noe sted. Kanskje du har rukket å bli skikkelig sulten selv også, og når du har spist er det ikke lenge til babyene er sultne igjen. Og sånn kan dagene gå. Men når vi først er ute med alle ungene går det som regel så bra at vi lurer på hvorfor vi ikke gjør dette oftere.

I sommer har babyene vært på sin første overnattingstur. Jeg hadde aldri trodd at det ville ta en hel dag å pakke for fire døgn, men det gjorde det. Pakkelistene var lange og mange, og enda vi hadde det meste klart kvelden i forveien rakk jeg å bli rimelig stressa og ikke så rent lite oppgitt før vi kom oss av sted. Ikke umulig at jeg lirte av meg noe om at det enda er godt at det bare er sommerferie en gang i året der jeg gikk i sirkler rundt meg selv og prøvde å huske hva det var jeg var på vei for å hente. Heldigvis gikk det på langtur som det har gjort på de kortere utfluktene våre: over all forventning! Babyene sov hele bilturen, og vel fremme hos familien var det armer, fang og tid nok til alle ungene. De små nøt oppmerksomheten, mens mor fikk oppleve å drikke kaffe med begge hendene igjen.

Det går mot høst, og de lange lyse sommernettene har takket for seg for denne gangen. Her i huset har nettene blitt lengre i mer enn en forstand i det siste. Faste og Vega sluttet nemlig å våkne for å spise om natten for en tid tilbake, og de siste dagene har Ada også sovet ti timer i strekk. Hurra! Muligheten for å bli noenlunde uthvilt er til stede, nå gjenstår det bare å gjøre alvor av planene om å legge seg tidlig selv. Hvis det skjer skal jeg fortelle om det neste gang.

Neste gang kan jeg også fortelle hvordan det går når Ada, Faste, Vega og jeg skal stelle hjemme alene på dagtid. Svein har hatt permisjon og ferie helt siden trillingene ble født, men nå skal han tilbake på jobb. Jeg er forsiktig optimist, og satser på at en kombinasjon av lave forventninger til hva jeg skal rekke over i løpet av en dag og høy toleranse for rot og støv vil hjelpe meg gjennom dagene. Den som leser får se J.