Bebito: En helt vanlig trillingmamma`s hverdag

Søte smil, logistikkutfordringer og en barselsgruppe utenom det vanlige.

En måned har gått siden jeg skrev det første innlegget til Bebitobloggen, og den har jammen gått fort!

Det er rart hvordan dagene kan fly av sted selv om vi stort sett gjør de samme tingene om igjen og om igjen. Kanskje det er fordi ungene utvikler seg hele tiden? Små og store endringer hos dem gjør jo at dagene aldri blir helt like.

Så hva har vi gjort siden sist?

Fem av seks i husstanden har vært kraftig forkjølet, Svein har fylt og feiret førti, maskinene som vasker klær, gulpekluter og tåteflasker har nærmest gått i ett, og vi har blandet liter på liter med morsmelkerstatning.

Her om dagen måtte jeg innse at babytåka har blitt så tett at en kjøkkenbenk full av rene tåteflasker har blitt et vakkert syn. Det er fort gjort å bli litt smårar av å være sammen med babyer hele dagen. Da er det godt å møte andre som er i samme situasjon.

Stolt firebarnsfar på førtiårsdagen

Det må være noe i vannet i Malvik for tiden. Før trillingene våre ble født i april var det allerede født 4 par tvillinger i kommunen dette året. Det er omtrent like mange tvillingpar som det vanligvis kommer i løpet av et helt år, og flere er på vei. Foreldrene til alle disse ungene har dannet en barselsgruppe, og denne fine gjengen har vi fått bli en del av.

Det å ha bilen på verksted er sjelden noe å rope hurra for, og nylig fikk vi erfare at det byr på noen ekstra utfordringer når du har litt mange småbarn. Leiebilene som er tilgjengelige er rett og slett ikke store nok til fire bakovervendte bilstoler og en trillingvogn. En dag monsterbilen vår var inne til reparasjon skulle barselsgruppa møtes for trilletur et godt stykke unna der vi bor, og med lånt stasjonsvogn stod valget mellom å prøve å tilpasse turen til regionbussens sommerruter eller å holde oss hjemme. Ingen av delene var særlig fristende. Heldigvis blinket det en klar tanke langt inne i babytåka: vi har jo fått bæreseler! Ungene har vokst så mye at to av dem har blitt store nok til å bæres i Stokkeselene nå. Så med Faste og Vega på magen og Ada i enkeltvogna til storebror kom vi oss ut av huset likevel.

Ut på tur, aldri sur

Vi har heldigvis fått tre babyer som liker å spise, og alle har doblet fødselsvekten for lengst. Ikke sjelden er melk det første og eneste på ønskelista når de våkner fra en dupp, og selv om vi er rimelig flinke til å være i forkant hender det alle tre overrasker oss med å være vrælsultne samtidig. Forleden skjedde det da jeg var alene med alle fire ungene, og da må jeg innrømme at jeg ble ganske svett! Heldigvis var det midt i barne-tvtiden. Pedagogisk korrekte motforestillinger mot å bruke tv som barnevakt ble elegant feid til side og guttungen plassert foran skjermen. Og så var det frem med selvforingsflaskene slik at alle babyene fikk spise samtidig.

Da vi fant ut at vi ventet trillinger saumfarte søsteren min nettbutikker etter ting som kunne frigjøre en arm eller noen minutter for oss, og hun har sendt oss flere lure duppeditter vi kan bruke til mating. En av dem er tåteflasker med slanger som gjør at selv små babyer kan spise selv. Supre når alle babyene vil mates samtidig, og særlig når du er alene!

Smiiiil <3

Deilig kveldsro i Stokke Newborn

Det er slutt på tiden hvor trillingene sovner etter hvert måltid og ikke våkner før det er tid for neste runde. De har lengre våkne perioder nå, noe som betyr enda litt mindre tid til å gjøre alt det vi voksne gjerne skulle ha gjort, men mye mer moro sammen med de små. Alle har begynt å smile til verden og til oss, og vi ser mer og mer av personlighetene deres nå. Faste var den første til å vise interesse for leker som snurrer og lager lyd, og virker så langt å være den mest tålmodige av dem når det gjelder å vente på mat eller oppmerksomhet. Vega kan sitte rolig i tripp-trapp-stolen og følge storøyd med på det som skjer rundt henne, men er definitivt den som roper høyest når hun plutselig kommer på at hun er sulten. Ada roper nesten like høyt når hun er misfornøyd, men blir rolig og blid og byr på det lure smilet sitt med en gang hun får en arm å ligge på.

Mon tro hva vi har å se tilbake på om en måned? Følg gjerne med!